– Det er sterke følelser, sier Dagen-redaktør Vebjørn
Selbekk til Journalisten.
Han refererer til unnskyldningene som er kommet i
forbindelse med Odd Isungsets nye bok om karikaturstriden, «Dei fordømte
karikaturane».
– Svei ekstra
Høsten 2005 publiserte danske Jyllands-Posten Muhammed-karikaturene som endret livet til Selbekk, som den gangen var redaktør for det lille kristne bladet Magazinet.
Også Afteposten, Bergens Tidende og Stavanger Aftenblad publiserte faksimiler av karikaturene, men det var Selbekk som måtte tåle mest etter at han publiserte tegningene i januar 2006.
Han mottok drapstrusler, måtte ha politibeskyttelse og flytte hele familien til hemmelig adresse.
Det var to miljøer som kritiserte ham den gangen, sier Selbekk.
Det kristne miljøet, som han på tross av at det var krevende, ikke hadde
forventet så mye av. Men også fra mediene kom det kritikk. Og det var kritikken fra forfattere, pressen og Norsk PEN som var det vanskeligste, forteller han.
– Det er miljøer som har ytringsfriheten som levebrød og eksistensgrunnlag.
Derfor svei det ekstra kraftig.
– Husker hvem som stod opp
Selbekk satt med en
følelse at selv om han var redaktør og medlem i Norsk Redaktørforening (NR), ble han ikke regnet som en
av dem.
– Jeg var liksom
utenfor det gode selskap. Sånn følte jeg det, med noen viktige unntak som Per
Edgar Kokkvold og John Olav Egeland.
Når man er blitt
utsatt for slik massiv motstand, sier Selbekk, husker man veldig godt hvem som
stod opp for deg.
– Særlig Kokkvold betalte en høy pris – han ble trua på livet og hadde politibeskyttelse –
ikke fordi han hadde uttrykt noe, men bare fordi han støtta min rett til å gjøre det. Ellers
var det veldig mørkt fra redaktørene altså, sier Selbekk.
Betyr mye
I boka går
Isungset ut mot norske medier og kommentariatet, og sier det ble gjort svært
lite for å finne ut av hvorfor det ble bråk rundt karikaturene. Det ble skrevet
mye som støtte Selbekk ut i mørket, sa han til Journalisten nylig.
Flere har også
beklaget overfor Selbekk, blant annet Arne Jensen, den gang assisterende generalsekretær i NR, som til Journalisten forrige
uke fortalte at han var oppriktig lei seg for hvordan han hadde omtalt Selbekk.
– Det setter jeg veldig pris på, sier Selbekk om
unnskyldningene han har fått.
– Det tar jeg imot med åpne armer, og det er oppe og avgjort. Det betyr mye selv om det er lenge siden. Det hjelper litt på
følelsen av jeg hadde den gangen.
– Føles som en oppreising
Han sier at da striden var på sitt mest intense, satt han med følelsen av at den
manglende støtten måtte skyldes noe ved ham selv – om at hvis det hadde vært
snakk om en annen type aktør, hadde situasjonen blitt håndtert på en helt annen
måte.
– Det gjelder både pressen og redaktørforeningen,
men også politiske myndigheter. Jeg ble ikke sett på som en verdig representant
for saken, tror jeg.
Det er i alle fall følelsen han sitter med, når han forsøker
å analysere hva som skjedde den gangen. At beklagelsene kommer, og boka til
Isunget langt på vei slår fast at Selbekk ble urettferdig behandlet, betyr mye,
forteller han.
– Det føles som en oppreising. Det må jeg si, sier
han, men legger til at heller ikke han gjorde alt rett da striden pågikk.
I boka hans fra 2016 er Selbekk også åpen om at han under en
pressekonferanse med daværende arbeids- og inkluderingsminister Bjarne Håkon
Hanssen, lot seg presse til å beklage at
han hadde krenket muslimers religiøse følelser, forteller han.
– Jeg angrer veldig på det jeg gjorde der. Men jeg
gjorde feil, og mange andre gjorde feil, så det er en selvfølge å ta imot
unnskyldningene som kommer.
– Håper jeg hadde gjort det igjen
På spørsmål om han hadde publisert karikaturene hadde en lik
situasjon oppstått i dag, svarer Selbekk et tydelig ja.
Spørsmålet blir
imidlertid vanskeligere om han hadde gjort det igjen i 2006 dersom han hadde
visst hva som ville skje, særlig med tanke på andre det hele gikk utover.
– Jeg vet ikke, men jeg håper jeg hadde gjort det
igjen. Så håper jeg Norsk Redaktørforening tar kontakt hvis et ungt medlem av NR
havner i en sånn type konflikt igjen, med drastisk politisk press og ekstremt
mediekjør, og hører om de kan gjøre noe for medlemmet sitt, sier han.
Det hadde det vært behov for, mener Selbekk, som med sine 36
år i 2006 styrte en svært liten avis med veldig få ressurser.
– Vi måtte håndtere sikkerhet, avisdrift og
samtidig sjonglere medier og det politiske. Jeg håper en forening som NR tenker at man kan i fremtida vil sjekke
hvordan det går med unge redaktører.
Han legger til at han senere fikk svært god hjelp av
redaktørforeningen da franske imamer saksøkte redaktører for publiseringene.
– Men da det brant, bokstavelig talt, så var det
lite å høre derfra. Det tenker jeg er en lærdom, at man kan fungere som en støtte
for redaktører som havner i noe sånt.
Et standardverk
Når det gjelder boka til Isungset beskriver Selbekk den som
helt strålende, og sier at kommer til å bli standardverket om karikaturstriden
og kommer til å overleve både forfatteren og alle aktørene.
– Den vil stå igjen når folk i framtida vil studere
dette merkelige fenomenet tidlig 2000-tallet, da to skandinaviske land ble
utsatt for den muslimske verdens vrede på grunn av tegninger.
Det er en sterk og god bok, sier Selbekk, som mener Isungset
dokumenterer hvor lite karikaturene i seg selv betydde, hvor mye som skjedde i
kulissene og hvordan islamske regimer pisket opp stemningen for å bruke situasjonen
politisk.
