Hva får egentlig utenlandske tv-seere, radiolyttere og avislesere vite om Norge? Hva slags historier sender de herfra, utenlandskorrespondentene som dekker landet vårt fast? Bygger de opp om nordmenns omdømme som rike og arrogante isolasjonister, eller bidrar de til å nyansere utlandets syn på oss? Og hvor stor er egentlig interessen for Norge i utenlandske medier etter all time high rundt Lillehammer-OL?
Tett på UD
En jovial svenske byr på kaffe i kjøkkenkroken i nyoppussede lokaler i det tidligere Storebrand-bygget, et halvt steinkast fra Utenriksdepartementet. Björn Lindahl (46) er veteranen blant korrespondentene som har mer eller mindre fast arbeidsplass ved Norges Internasjonale Pressesenter.
Senteret, som opererer med den ikke altfor velsmakende forkortelsen NIPS, flyttet nylig fra Vestbanen.
– Det skjer mye spennende i Norge, og vi som er korrespondenter vil gjerne at landet får størst mulig oppmerksomhet. Olje, shipping og næringsliv er mine viktigste områder. Krimstoff, som eksempelvis Orderud-saken, har derimot begrenset interesse. Til tross for dramatikken når ikke en slik sak opp i Sverige, fordi den ikke har noen opplagt svensk «connection», forteller Björn, som arbeider for Svenska Dagbladet, Göteborgs-Posten og finske Hufvudstadsbladet.
Hans erfaring er at Norge oftere enn før ligger foran Sverige i samfunnsutviklingen, og han trekker fram innføringen av utvidet pappapermisjon, røykeloven og satsingen på torskeoppdrett som eksempler.
Egen forening
Björn er tidligere mangeårig leder og nåværende kasserer i Utenrikskorrespondentenes Forening i Norge, UFN, på engelsk Foreign Press Association. Foreningen har i dag 57 medlemmer og kontor på NIPS. I likhet med de fleste korrespondentene er Björn stringer, det vil si at han jobber frilans for faste oppdragsgivere. På NIPS finner vi imidlertid også fast ansatte korrespondenter for store nyhetsbyråer, tv, radio og aviser, både i naboland og fjernere og mer eksotiske steder.
Profesjonalitet og konsentrert arbeid preger stemningen på pressesenteret. Å dømme etter samtaler med en rekke av korrespondentene er det de seriøse nyhetene fra norsk politikk og næringsliv som dominerer det de sender hjem. En spørreundersøkelse blant medlemmer av UFN i 2000 bekreftet at det er økonomi og politikk som topper prioriteringslista.
– For meg er EU-relaterte saker helt dominerende. Jeg sender hjem saker til islandsk radio så å si hver dag, og 90 prosent av dem har med EU å gjøre. Ikke minst er jo vi islendinger opptatt av fiskerispørsmål, sier Gisli Kristjanson (45).
Våre etterkommere vest i havet er i likhet med oss inne i en runde med nye pro et contra-vurderinger i forhold til EU-medlemskap. I motsetning til Björn forsikrer Gisli at det også er stor interesse for norske drapssaker i islandske medier.
Mette-Marit
– Mette-Marit, svarer Masako Fukuda Andersen (54) kontant når vi spør hva slags norsk stoff som selger i japanske medier.
– Norge er veldig fjernt for den jevne japaner. Men stoff om Mette-Marit og kongehuset, Nobels fredspris, hvalfangst, selvfølgelig, og saker om sosiale ordninger og familieforhold, særlig sånt som berører kvinner, er populært. Japanske medier er opptatt av enkeltmenneskers liv og vil ha konkrete eksempler som kan fortelle noe om samfunnet de lever i, sier Masako, som opplyser at partnerskapet til Per-Kristian Foss og statsminister Bondeviks prestebakgrunn også er oppsiktsvekkende nok til at det plukkes opp i den internasjonale nyhetsstrømmen.
Akkurat som norsk presse er interessert i nordmenn i utlandet, synes japanere det er spennende å lese om japanere bosatt i Norge.
– En typisk sak er den om et japansk forskerpar i Norge der kona gikk ut i jobb igjen etter å ha fått barn. Det ville aldri vært aktuelt i Japan, der tradisjonelle familiemønstre står sterkt, sier Masako.
Fire av ti utenlandskorrespondenter i Norge er for øvrig kvinner.
Kjendisfritt
– Min oppdragsgiver er mest interessert i norsk politikk, økonomi og kultur, sier Ashraf Al-Khadra (30), korrespondenten og asylsøkeren du kunne lese om i forrige utgave av Journalisten. Kjendisjournalistikk har ingen interesse, verken hos ham selv eller hos sjefene hans.
– Det blir for privat, og ikke i tråd med arabisk tankegang, erklærer Ashraf og undrer seg over den blomstrende kjendispressen i vestlige land. Han byr på en ny runde kaffe samt sjokoladekake, som er innkjøpt for å feire sin nyinnvilgede oppholdstillatelse.
Eldstemann i gjengen, serberen Sasa Dimitrijevic, er en humørfylt 65-åring som arbeider frilans for den statlige Radio Beograd og avisa Politika.
– Også jeg har jobbet mye med norske EU-spørsmål. Dette er et tema med et sterkt innslag av psykologi, etter min oppfatning. EU er et kontinent, mens Norge tydeligvis oppfatter seg som en planet, sier Sasa kryptisk.
Nederlandske Windy Kester (25) fastslår at det riktignok ikke skjer så mye dramatisk i Norge.
– Men jeg har erfart at landet ikke er så likt Nederland som vi gjerne tror. Mye er annerledes og litt eksotisk for nederlendere. Ta for eksempel Metanol-saken. Folk hjemme kunne ikke fatte at det var mulig. Strømpris-oppstyret er også underlig, men morsomt for nederlendere å lese om, sier Windy.
Irak-krig?
Den truende krigen i Irak setter naturlig nok sitt preg på arbeidsdagen ved NIPS. Sasa står med en artikkel om Norge og Irak i hånden, mens Pierre Deshayes bistår franske AFP med å lage en sammenfatning av fredsdemonstrasjonene i Norden. Men det er ikke så enkelt å få oppmerksomhet for norske begivenheter i den internasjonale viraken rundt Irak-konflikten.
– Men vi var godt representert på mullah Krekars pressekonferanse i Tostrupkjelleren, sier Björn.
De fleste korrespondentene er utenlandske, men medlemslista omfatter også enkelte norske journalister som arbeider for medier i andre land. Som nevnt er Björn en hovedfigur blant UFN-medlemmene. Hvis vi er litt rause og legger alle mindreverdighetskomplekser overfor «söta bror» til side, kan vi like godt innvilge ham status som godt norsk. Han er gift med en norsk sykepleier og har bodd i riket så å si uavbrutt siden 1981. Få norske journalister kan mer om oljevirksomheten og norsk næringsliv enn Björn, noe hans faste oppdragsgivere nyter godt av.
Björn er én av fire korrespondenter som leier eget kontor ved NIPS. Andre benytter de tilgjengelige arbeidsstasjonene med pc og telefon i åpent landskap. En del jobber på egne bærbare pc-er, men kan koble seg gratis til bredbånd-internett.
Godt miljø
– Vi har et svært godt miljø og samarbeid her på NIPS. Vi hjelper hverandre og har det stort sett som en stor familie, slår Sasa fast. De andre nikker samtykkende. Men Björn legger til:
– Vi diskuterer fag, men holder kjeft hvis vi har en egen nyhet på gang.
Det er bare godord å høre om NIPS.
– Pressesenteret er et fantastisk tilbud for utenlandske journalister, og det er gode kolleger her. Jeg føler at jeg jobber i en redaksjon, tilkjennegir Sasa.
– Vi er som en stor familie. Jeg får god hjelp av dem som er mer erfarne enn meg i Norge, legger Ashraf til.
Masako synes det er godt å ha kollegene på det internasjonale pressesenteret, selv om hun hittil har jobbet mest fra sitt hjemmekontor.
– Det hadde blitt veldig ensomt uten senteret. Jeg synes det er veldig trivelig å stikke innom for å lese aviser og ta en prat over en kopp kaffe.
Åpent land
Hun opplever Norge som et veldig åpent land med lett tilgang til kildene. Det er heller ingen ulempe at hun som en av få asiatiske journalister blir lagt merke til.
– At jeg allerede kunne norsk og kjente det norske systemet før jeg begynte som journalist, har utvilsomt vært en kjempefordel.
På spørsmål om Norge er et litt kjedelig land for en korrespondent, svarer Masako:
– Det er sant at det ikke skjer så mye dramatisk her, men jeg tenker ikke sånn. Veldig mye er ukjent og eksotisk for japanere, så jeg synes det er nok å fortelle om.
Hun innrømmer at det hadde blitt for stille her om nyhetsbyrået var hennes eneste oppdragsgiver.
– Siden jeg også lager saker for publikasjoner som er interessert i andre ting enn store dramatiske nyheter, er det alltid noe å gripe fatt i. At jeg fremdeles er tilknyttet ambassaden som tolk gjør dessuten at jeg får vite om ting som skjer mellom landene og når japanere kommer på besøk. I de seinere år er det blitt flere fellesprosjekter og mer økonomisk og politisk utveksling. Det er selvfølgelig en viktig nyhetskilde, sier hun.
Hvorfor kommer de?
Hva er det egentlig som trekker et 50-talls oppegående journalister fra alle verdens hjørner hit til berget? Det skjer tydeligvis ikke på arbeidsgivernes initiativ. En spørreundersøkelse blant UFNs medlemmer i 2000 viste nemlig at bare et fåtall er beordret hit. Av 25 utenlandskfødte korrespondenter som svarte på spørsmålet, oppga hele 21 at de flyttet til Norge på eget initiativ.
Det forteller kanskje noe om at de store mediene i utlandet ikke betrakter Norge som et særlig prioritert nyhetsland. På den annen side kan det jo være greit å ha en stringer her som ikke maser om å få dekket bolig- og kontorutgifter.
– Den tradisjonelle korrespondenten, som får dekket leilighet og driftsutgifter, er en utdøende rase, slår Björn fast.
Noe begivenhetsrikt og dynamisk daglig nyhetsbilde kan vi nordmenn knapt lokke med. Derimot er kjærligheten åpenbart et viktig lokkemiddel. Lista over korrespondenter med norsk ektefelle eller samboer er lang. 17 av utvalget på 27 i undersøkelsen svarte at de var eller hadde vært gift eller samboer med en nordmann.
Norsk kone
– Der har du meg. Som svenske var Norge det siste landet jeg hadde tenkt at jeg skulle slå meg ned i. Men så traff jeg min norske kone på Kanariøyene. Og så har jeg blitt her, da, og jeg trives godt, smiler Björn. Han ser ut i lufta og foretar en systematisering av sine utenlandske kolleger:
– Det er mange her med norsk partner. Thomas fra Sveits er også gift med en norsk sykepleier, og så har vi finske Tapio som har norsk forfatterkone, Valerie har norsk mann, og det samme har jo Masako. Og Gisli er jo gift med en journalist…
Gisli er frilanser for RUV, som er Islands svar på NRK. I tillegg leverer han noe stoff til kvinnebladet «Vikan». Kvinnen i hans eget liv heter Anne Ånstad, journalist og tidligere USA-korrespondent for NTB.
– Jeg har vært i Norge fra og til siden EU-kampen i 1994, men ble med Anne da hun jobbet i USA, sier Gisli.
Lette etter onkel
– Jeg kom ikke til Norge av kjærlighet, men for å finne graven til en onkel som døde som krigsfange i Norge under krigen. Det var i 1974. Så kom jeg tilbake oftere og oftere, og har nå vært her fast i 6-7 år, lyder bidraget fra serbiske Sasa. Han har også norsk samboer.
Som navnet avslører er også Masako Fukuda Andersen norsk gift. Men det var ikke ektemannen som først vekket interessen for landet på den andre siden av jordkloden. Det var jobben i den norske sjømannskirken i Kobe som ledet til at hun i 1981 dro til Oslo for å studere norsk. Etter hvert ble hun tolk og oversetter, og for fire år siden også stringer for nyhetsbyrået Kyodo News. I tillegg skriver hun fast for et nettmagasin for kvinner, og tilbyr saker til enkelte andre tidsskrifter og blader.
Journalistkjæreste
Både slekt og venner mente Windy var sprø som for halvannet år siden forlot sin faste avisjobb i Nederland til fordel for frilanstilværelse, kriminologistudier og norsk journalistkjæreste i Oslo. Men nå er det vanskeligere tider for pressen, folk sies opp og valget ble plutselig det smarte å gjøre.
Windy er eneste nederlandske reporter med tilhold i Oslo. Andre aviser har korrespondenter som også dekker Norge fra København.
– Jeg dekker også hele Norden, men unngår helst Sverige. Jeg synes det er så vanskelig med svensk, sier Windy på utmerket norsk.
Asylsøker
Ashraf hadde sin helt spesielle grunn til å komme til Norge. Tilværelsen som kritisk journalist i Syria ble for vanskelig, og derfor forlot han familien sin og søkte asyl her i landet. 31. januar, mer enn fire år og to avslag senere, fikk Ashraf endelig oppholdstillatelse på humanitært grunnlag.
I mellomtiden hadde han midlertidig arbeidstillatelse og fikk jobb som stringer for Middle East Broadcasting Center (MBC), det uavhengige mediekonsernet han tidligere arbeidet for i Damaskus. MBC ble etablert i 1991, har hovedbaser i London og Beirut, sender radio- og tv-programmer via satellitt til 130 arabiskspråklige mennesker verden over og har korrespondenter i en lang rekke land.
Døgnet rundt
Denne måneden har MBC startet en ny tv-kanal med nyheter døgnet rundt, og tar dermed på alvor opp konkurransen med Al-Jazeera. Ifølge Ashraf forsøker MBC å presentere objektive og balanserte nyheter, både i forhold til vestlige medier og arabiske konkurrenter.
– Selv har jeg blant annet tatt for meg norsk tungtvann, Fauske-radaren, integrering av flyktninger og det norske oljefondet. Nå har jeg et fast ukentlig nyhetsinnslag som går under navnet «Parlamentet», der vi presenterer aktuelle politiske temaer i Norge og Norden, beretter Ashraf.
Som den eneste korrespondenten som løpende formidler norske nyheter til den arabiske verden, representerer han en viktig kanal for norske politikere. Ashraf er dypt bekymret over den internasjonale situasjonen i forhold til Irak. Uten å ta stilling i konflikten, spår han at Europa vil bli berørt hvis det bryter ut krig. Han frykter terrorisme, men ser også videre konsekvenser:
– Det verste vi risikerer, er en total front mellom den muslimske og den vestlige verden. Det vil få uante følger, framholder Ashraf.
Til daglig er det imidlertid svært lite krigersk ved NIPS.
– Så lenge vi to kan være gode venner er det håp for alle, sier serbiske Sasa og rister vennskapelig i kollega Osman Disha fra Kosovo.
Flere land
UFNs undersøkelse avslører at flertallet av korrespondentene i Norge har mer enn én oppdragsgiver. Omtrent halvparten av dem dekker ett eller flere av de øvrige landene i Norden. Det siste er tilfelle for Ashraf, som har hele Skandinavia som arbeidsfelt.
– Etter at jeg nylig ble innvilget oppholdstillatelse i Norge har jeg gyldige reisepapirer og kan oppsøke nyheter i nabolandene. Det er deilig at ingen lenger kan stoppe meg på grensen, sier han med påtakelig lettelse.
Åtte av de 27 som svarte på UFNs spørreundersøkelse oppga at de hadde tenkt å bli boende her resten av livet. Ashraf er blant dem som ser for seg en lang tilværelse i Norge. Nå ryktes det i tillegg at han har funnet seg en kjæreste her.
Björn forbereder seg derimot på å returnere til Sverige.
– Men jeg flytter uansett ikke før i 2005, da Norge feirer 100-årsjubileet for unionsoppløsningen. Det skal jeg ha med meg, fastslår han.
Tre saker i uka
Korrespondentene forteller om et strømlinjeformet forhold til sine hjemmeredaksjoner. Ifølge spørreundersøkelsen, som selvsagt har en stor usikkerhetsfaktor med så få antall deltakere, produserer utenlandskorrespondentene i Norge gjennomsnittlig to-tre saker hver i uka. Men står oppdragene i forhold til hva korrespondentene selv finner interessant og relevant?
– Det er ikke vanskelig å få «solgt» saker. Jeg vet stort sett hva de ønsker seg, og avtaler oppdragene på forhånd. Ofte dreier det seg om oppfølging av debatter som går på Island, med en norsk vri, forteller Gisli. Han er interessert i å jobbe med de fleste temaer, utenom sport.
Kommer på
Også Björn avtaler stort sett sine oppdrag på forhånd, og det er derfor svært sjeldent at sakene ikke kommer på. Etter over 20 år i Norge vet han hva som selger.
– Grensehandelen. Og så ulvejakten, da, sier Björn med et nærmest oppgitt smil. Han har formidlet til sine svenske lesere nordmenns dramatiske helikopterjakt på de få gjenværende dyrene i den svensk-norske ulvestammen.
– Ulven representerer jo en ny vri på miljødebatten. Pandaen er blitt for snill som symbol.
Björn nevner Alta-saken, Treholt, Scandinavian Star, EU-avstemingen og Måbødalen-ulykken som viktige eksempler i hans produksjon i Norge. Selv kunne han gjerne hatt lyst til å skrive mer om norsk sikkerhetspolitikk, men opplever at dette temaet er så stort at det norske perspektivet forsvinner i konkurransen. Også kulturstoff frister, men i dag har publikum så mange direktekanaler, blant annet i form av internett, at interessen hos avisene er begrenset.
Kongehuset
Windys oppdragsgiver, nyhetsbyrået Geassocieerde Pensdienster, har 22 regionale aviser med til sammen 2,5 millioner abonnenter som kunder. Kongehuset og EU-relaterte saker er stoffområder som går igjen.
– Men i det siste har jeg brukt mye tid på mullah Krekar, forteller Windy, som mener denne jobben illustrerer hvor nyttig korrespondentnettverket kan være.
– Jeg skulle intervjue Krekar, og lurte på hvordan jeg skulle få tak i ham. Men så hadde jo Ashraf telefonnummeret til broren.
Windy påpeker at tilfellet Krekar også er et eksempel på hjemmeredaksjonens appetitt for alt stoff med nederlandsk tilknytning.
– Et annet tilfelle er fra i sommer da jeg ble sendt til Geiranger for å dekke saken om den forsvunne nederlandske jenta. Bare den lange reisen dit og selve stedet var en spennende opplevelse for meg som aldri hadde vært på Vestlandet før. Da jeg kom fram var allerede minst 25 norske pressefolk på plass. «Endelig kommer nederlandsk presse», fleipet de, sier Windy.
Hun som forteller om et godt samarbeid med de norske kollegene.
– De fortalte meg hva familien, som ikke ønsket å uttale seg til nederlandsk presse, hadde sagt. Og ikke minst: jeg fikk sitte på med TV 2 tilbake til Ålesund.
Ashraf har en tung meny å vise til.
– Jeg skal rapportere om de viktigste sakene til enhver tid. Jeg har intervjuet alle de kjente politikerne, som Kjell Magne Bondevik, Per-Kristian Foss, Thorbjørn Jagland, Jan Petersen og Erna Solberg. Røykeloven er ett tema som har vakt stor interesse hos MBC. Men de ønsker også hverdagsinnslag om hvordan nordmenn lever, bor og kler seg, og hva ungdommen gjør.
Selv startet han sin journalistikk i Norge med utpregede featurereportasjer, der han eksempelvis formidlet hvordan nordmenn takler mørketiden. Han har også tatt for seg ødeleggelsene i Finnmark under andre verdenskrig, den norske 17. mai-feiringen, utbyggingen av vannkraft og norske FN-soldaters giftermål med libanesiske kvinner.
Dyrt i Norge
På ett område uttrykker Ashraf en dyp bekymring.
– Det er så dyrt i Norge. Jeg filmer noe selv, men MBC må ofte leie både kamerateam og redigeringstjenester av de norske tv-selskapene. Da løper pengene. I tillegg er det svært kostbart og byråkratisk å sikre seg arkivbilder fra NRK og TV 2. Jeg synes de burde sette ned prisene og hjelpe de få korrespondentene som er i Norge. Slik det er i dag blir jeg hindret i å gjøre en god jobb, mener Ashraf.
– Når en «sjeik» sier det er dyrt, hva skal jeg si da, smiler Sasa med et skuldertrekk.
Som serber har Sasa gjennomlevd en utfordrende periode i Norge, spesielt under Kosovo-konflikten i 1999. Han har imidlertid bare godord å si om måten norske myndigheter har behandlet ham på.
– Jeg opplevde ingen problemer som medarbeider for jugoslavisk statsradio, verken fra UD eller andre. Men så hadde jeg da heller ingenting å skjule. Jeg var ikke medlem av kommunistpartiet, erklærer han.
