Søndag 16. mars samler mer enn hundre sørgende mennesker seg utenfor huset til 16-årige Dereka Mikula, som lørdag ble funnet drept. Politiet ber pressefolkene gå bort. Unge og voksne tenner lys og legger ned blomster og minneord på åstedet. Da flyr et helikopter med fotograf rett over stedet.
– Helikopteret dura like over folkemengden. Hadde ungdommen hatt et gevær da, så tror jeg de hadde skutt ned helikopteret, sier ordfører i Vestby kommune, Tom Anders Ludvigsen.
Ifølge nyhetsleder på VGs dekning av drapet, Frank Gander, var helikopteret kjapt inn og kjapt ut igjen for å ta et oversiktsbilde over området. Han beklager det uheldige tidspunktet. Fordi minnestunden skjedde spontant, rakk ingen varsle helikopteret og be det snu.
Voldsomt trøkk
Vestby kommune hadde oppdatert kriseplanen sin i begynnelsen av januar. Tre kvarter etter at drapet på ungpiken ble kjent lørdag kveld samlet kriseteamet folk på Son kro.
– Men hvem var forberedt på det voldsomme pressetrøkket? Jeg var det ikke, sier ordføreren.
– Son har et konsentrert, tett miljø. Vi beveger oss mye ute i det offentlige rom. Ungdommen trakk ut for å sørge sammen. Det gjorde dem lett tilgjengelig for invasjonen av pressefolk, sier Kjersti Halvorsen.
Hun bor i småstedet og har døtre på 10 og 13 som begge kjente den drepte fra danseverkstedet. Halvorsen var også en av flere journalister som dekket saken for Moss Avis. Samtidig som hun var på jobb nesten døgnet rundt, skulle døtrene i avhør, og hun sendte dem hjemmefra om morgenen med beskjed om å være forsiktige med pressefolkene og ikke la seg bruke.
Hatsk stemning
Også ordføreren hadde flere roller enn å ivareta kommunens 12.500 innbyggere. Han ble bindeleddet mellom kriseteamet og pressen, og var tilgjengelig 24 timer i døgnet. Dessuten er hans 17 år gamle sønn bestevenn med kjæresten til Dereka Mikula.
– Ungdommen oppfattet det som sin tragedie og sorg og ingen andres, men så kom pressehorden, sier Ludgvisen.
Både han og Halvorsen bekrefter at stemningen var hatsk mellom ungdommen og pressefolkene. Lokaljournalisten opplevde selv at et tv-team stoppet en jente på 12 år som syklet forbi åstedet. Hun forteller at de konstruerte en situasjon, hvor jenta la ned blomster utenfor drapsstedet. 12-åringen var på vei til trening og hadde ingen blomster med, så tv-folkene fikk henne til å bruke noen som allerede lå der.
– Den arbeidsmetoden er det ingen grunn til å forsvare, sier Halvorsen.
Aggressive tenåringer
Olav Rønneberg dekket saken for P4. Han har dekket mange drapssaker, men aldri har han opplevd journalistene så uglesett som de ble i Son. Han kan forstå at ungdommene reagerte på at pressefolkene var så mange, og at de ble oppfattet som voldsomme.
– Men så langt jeg vet skjedde det ingen overtramp, sier Rønneberg.
Han forteller at han og kollegene lot ungdommen skjelle dem ut.
– Vi lot dem høgge løs. Det hadde blitt feil å diskutere med dem, sier han.
Andre journalistene vi har snakket med mener også, bortsatt fra den uheldig episoden med helikopteret, at de opptrådte korrekt og var mer tilbakeholdne enn vanlig. Både VG og TV 2 sier at de ikke tok kontakt med ungdommene direkte.
Men tenåringer i Son skjelte ut pressefolkene, leste høyt fra tabloidavisene og sa høylytt at det som sto var galt, viste pressefolkene fingeren og kastet snøballer på bilene. Flere av pressefolkene mener politiet advarte ungdommene mot å snakke med journalistene og at enkelte voksne sto sammen med de yngre og skjelte ut rikspressen.
Kastet stein på bil
VG-journalist Trond Viken og fotograf Thomas Andreassen hadde klarert med ledelsen på Såner ungdomsskole at de mandag 17. mars kunne ta bilde av skolen i god avstand. De brukte fotografens private bil.
– Han tok avstandsbilder med tele av elever i skolegården, flaggene på halv stang og kirken i bakgrunnen. Da vi kjørte derfra, kastet noen av elevene stein på bilen. Det var ubehagelig. Jeg finner det naturlig at unge mennesker uttrykker aggresjon og fortvilelse, men det er stor forskjell på å si ifra og å kaste stein, sier Trond Viken.
TV 2 brukte biler med selskapets logo, men byttet så til privatbiler for ikke å provosere mer enn nødvendig og for egen sikkerhet. Det forteller reporter Karianne Solbrække. Hun mente det var viktig hva slags signaler de voksne sendte ungdommene, og tok opp med ordføreren det hun kaller en form for massehysteri.
Både pressefolkene og ordføreren sier at stemningen bedret seg etter noen dager. Da fungerte det kommunale apparatet, og Ludvigsen hadde døgnåpen telefon. Han hadde god kontakt med rikspressen og følte at de var varsomme. Han er enig i at ungdommene opptrådte aggressivt og forsøkte selv å forklare dem at pressen hadde en oppgave å gjøre.
