– Strengt tatt er jeg diplomatfrue

Ryktene har svirret i det norske miljøet. En mannsperson som ligner mistenkelig på Asbjørn Slettemark, er blitt observert løpende langs Hudson-elva flere dager på rad.

Kan dette stemme? Er den tatoverte rockeren fra Aftenposten, «Idol» og salig «Lydverket» blitt innhentet av joggebølgen?

– Det er helt riktig. Jeg blir jo ikke yngre, sier Slettemark (48).

For øyeblikket sitter han slank og morgenfrisk på kafé etter å ha fulgt sønnen Oscar (8) til skolen.

– Og da vi flyttet hit, begynte jeg på et prosjekt, forteller han.

– Ambisjonen er å springe alle gatene på Manhattan. Det finnes 895 av dem.

– Hvor langt er du kommet?

– Jeg har dekket inn 702. Det er en perfekt måte å bli kjent med byen på. Jeg suser rundt overalt: fra Finansdistriktet, hvor «Succession» er spilt inn, til Harlem, som har betydd mye for meg kulturelt gjennom soul- og hiphop-historien.

Anmelder og anbefaler

Det er ikke tilfeldig at han nevner det Murdoch-inspirerte HBO-dramaet «Succession». I moden alder har musikkjournalistveteranen Slettemark slått seg opp som TV- og strømmeekspert, sentral i Aftenpostens Vink-satsing.

Sånt er fint å ha i bagasjen når kona jobber i utenrikstjenesten. Etter fire år i Berlin har vestlandsparet inntatt New York for en tilsvarende periode.

– Strengt tatt er jeg diplomatfrue, humrer kvinnheringen Slettemark.

– Men jeg har frilanset siden jeg var 17. Nå leverer jeg én fast anmeldelse i uka som ofte blir to. Det kan jeg gjøre hvor som helst fra i verden. Jeg er privilegert sånt sett.

Skjønt anmeldelse: Slettemark er den første til å innrømme at «anbefaling» også er dekkende.

– Jeg har få høytflyvende tanker om meg selv som dyp analytiker av TV som kunst, vedgår han.

– Jeg skriver for et publikum som spør seg selv: «Hva skal jeg fylle helga med? Skal jeg se den nye serien eller ikke?» Jeg er helt åpen på at det er ønsket og behovet jeg prøver å imøtekomme, samtidig som jeg forsøker å si noe fornuftig og interessant om innholdet som kommer ut fra seriejungelen.

– TV-kritikken har gode tider. Hva skjedde med din gamle venn musikk-kritikken?

– Der er jeg todelt.

Slettemark klør seg i skjegget.

– På den ene sida skulle jeg gjerne sett at musikk fikk mer plass i media. Samtidig skal vi huske på at graden av musikkanmeldelser på 2000-tallet var temmelig oppblåst, sier han.

– Det fantes knapt noe annet land hvor plateanmeldelser hadde så stor plass i de nasjonale avisene. Jeg husker Dagbladet reklamerte på førstesida om «28» eller «30 anmeldelser» på tirsdager. Jeg tror det handler delvis om et naturlig bortfall – og om at musikk er fort gjort å ta stilling til selv. Derimot tar det åtte timer å undersøke om en ny strømmeserie er verdt de åtte timene. Det er der jeg kommer inn i bildet.

Ny kjærlighet

Når Slettemark vil utdype, har han bloggen OP-5 («notis- og kladdeboka mi») og bokprosjektet om Oslo-bandet We («forsinket, forhåpentlig klart snart»). Ikke minst har han podkasten «Dritte Halbzeit», der han dekker Bundesliga og tysk fotball sammen med Runar Skrøvset og Eivind Bisgaard Sundet.

– Den ruller videre. Jeg har vært tre ganger i Tyskland i løpet av året for å se matcher, meddeler han oppglødd.

– Podkasten kom fra et sted av entusiasme for og kjærlighet til tysk fotball og tribunekultur. Vi satt ikke og researchet hva det var marked for – det oppdaget vi først etterpå. For meg ble det et nytt bevis på at tingene jeg har lykkes best med som frilanser, er de jeg virkelig brenner for. Sånn var det òg da Totto Mjelde og jeg laget hardrockprogrammet «Pyro». Vi holdt på i 13 år, og laget selvfølgelig 666 sendinger, av ren kjærlighet.

Og ifølge eget utsagn er Slettemark begynt å kjenne på samme type kjærlighet igjen. For i «The Big Apple» har han nyforelsket seg i basketball generelt og New York Knicks spesielt.

Det skader ikke at familien bor nær sagnomsuste Madison Square Garden, eller at junior er aktiv spiller.

– Basket er Oscars integrering. Her spiller jo ungene basketball sånn som vi spilte løkkefotball da vi var små, konstaterer Slettemark.

– Resultatet er at det er blitt mye NBA på oss i «The Garden». Og selv om jeg ikke hadde tenkt å rapportere noe særlig fra New York, kjenner jeg at det er begynt å klø i fortellerfingrene. Planen er at basket skal bli en del av arbeidsdagen neste år.

– Da snakker vi naturligvis podkast?

– Nei, jeg har lyst til å skrive. Det er det jeg går og tygger på nå.

– Hva betyr det konkret?

– Jeg kan være så konkret at jeg har en plan om å skrive noe om New York gjennom å følge «The Knicks». Jeg er nemlig av den klokkeklare oppfatning at vil du forstå en by og/eller et land, er sport en god inngang. I Tyskland var det fotball som gjorde at jeg følte at jeg forsto det tyske samfunnet på et visst nivå. Og tilsvarende tror jeg at du kan forstå menneskene, tradisjonene og kulturen her gjennom å være tett på en idrettsklubb. Men akkurat hvilken form det vil ta, har jeg ikke bestemt meg for ennå.

Nabolaget forplikter

Sikkert er at diplomatgemalen Slettemark har solide skribentrammer i nabolaget. Rundt hjørnet ligger Empire Diner. Rett borti gata troner Chelsea Hotel. Begge lokalinstitusjoner har hatt flere tekstkyndige typer innom enn forsvarlig å nevne.

La oss heller ikke glemme ur-skjenkestedet Peter McManus, som figurerte så vidt i nevnte «Succession».

– Hvordan vurderer du den seriefinalen?

– Jeg synes det var en meget god finale av en veldig god sesong – som var kul å følge fra New York. Jeg er veldig glad i å oppsøke innspillingssteder, og har vært og spist lunsj på flere av restaurantene som ble brukt.

Slettemark smiler – og spanderer litt dyp analyse likevel.

– «Succession» er en fantastisk fortelling om arvemakt, nepotisme og strukturer i det amerikanske demokratiet som spiser det opp fra innsida, erklærer han.

– Selv om den sjangermessig hører hjemme i tragedien, bruker «Succession» satiriske virkemidler for å nå det tragiske. Jeg synes den lykkes eksepsjonelt bra i så måte. Og jeg synes den siste sesongen oppsummerte nøkkelfigurenes skjebner på mesterlig vis.

LES OGSÅ:

Godt hjulpet av en 11 år gammel kaffetrakter, starter han dagen med tv-serier før familen står opp