Neppe noen sak har avfødt en så omfattende presseetisk debatt som Tønne-saken. Etter at Dagbladet kjørte sin første sak om suksesshonoraret på 1,5 millioner kroner til Tore Tønne, fulgte avsløring etter avsløring. De ble heiet fram av en nesten samlet norsk presse. Dagbladet var igjen tilbake som det det en gang var: En kritisk og viktig avis.
Tønnes selvmord etter 18 dager i mediestorm snudde alt på hodet. Avisen ble beskyldt for regelrett mord, journalistene neddynget i hatmail.
Det som ville vært en sterk kandidat til både SKUP-pris og den store journalistprisen ble plutselig objekt for presseetiske utredninger. Dagbladet hadde sin egen og Norsk Presseforbund oppnevnte et eget utvalg for å gjennomgå saken.
I NP-rapporten beskriver Tønnes yngste sønn de tre journalistene fra Dagbladet som «tre smådjevler som klorer seg fast på ryggen til dine kjæreste». De fikk fra første stund en rekke henvendelser om å uttale seg om saken, også fra Journalisten. I vinter sa de nei, og Dagbladets ledelse besvarte alle spørsmål. Nå står de fram med sin versjon.
– Skulle dere gjerne vært Tønne-saken foruten?
Tormod Haugstad: – Nei, det blir helt feil å si.
Erling Ramnefjell: – Vi skulle definitivt vært avslutningen foruten.
TH: – Det blir avgjort feil å si at vi skulle vært den foruten. Det blir en sånn etterpåvurdering. Det var ingen av oss som hadde den fjerneste anelse om at det skulle ende på den måten det gjorde.
Torgeir Lorentzen: – Samtidig er dette en sak som alltid vil følge oss.
– Dere er blitt kritisert for at dere ikke snakket ansikt til ansikt med Tønne. Hva skar seg i forholdet til ham?
TL: – Vi hadde to telefonsamtaler med ham den første dagen à 20 minutter omtrent. Etter det var han ikke villig til å snakke med oss.
ER: – Men vi skjønte ikke den første kvelden at han etter dette ikke ville ha noen kontakt med oss. Det at det skar seg mellom oss, det var noe vi egentlig aldri var helt klar over, men vi undret oss over at han ikke ville snakke med oss.
TH: – I den siste samtalen vi hadde med ham, var avtalen at vi skulle snakke sammen dagen etter. Jeg spurte også om vi kunne få møte ham og vise ham dokumentene, og han sa da at han var utenbys dagen etter, så det var litt vanskelig. Mitt inntrykk da var at han kunne tenke seg å møte oss seinere.
TL: – Det der er et viktig poeng å få fram, synes jeg. Det blir mye kritikk av dette at vi ikke oppnådde kontakt med ham. Men det var faktisk sånn at han fikk utallige anledninger til å stille i en intervjusituasjon, et utall anledninger som han avslo. Spørsmålet er hva gjør du da?
ER: – Dette skjer i en situasjon der vi har å gjøre med en ytterst ressurssterk mann med statsråd- og direktørerfaring og jobber på toppnivå. Vi skjønte ikke at han skulle innta en sånn passivitet og regnet med at han ville komme tilbake. Jeg må også si at det er forbløffende i ettertid å lese i Ivar Hippes bok at Tønne hadde en kontinuerlig, heldøgns beskjeftigelse med å samtale med 60-100 ressurspersoner mens dette pågikk.
– Hvordan reagerte dere da meldingen kom om at Tore Tønne var savnet?
ER: – Du blir så nummen av å få en sånn beskjed, at det tar litt tid før det synker inn i deg. De første dagene gikk jeg nærmest på autopilot. Jeg prøvde å jobbe som vanlig.
TH: – Jeg var på vakt da meldingen kom og jeg ringte først Erling som holdt på å pynte juletreet. Det er helt klart at det var en stor styrke for meg at jeg var på vakt og jobbet. Vi fikk også god hjelp og støtte fra kolleger og sjefer, noe som er veldig viktig i en slik situasjon.
ER: – Uansett er det veldig vanskelig å skyve fra seg tanker om skyldfølelse. Jeg opplevde det som veldig tungt.
TL: – Jeg opplevde dette veldig sterkt, særlig da e-postene begynte å komme. Etter hvert åpnet jeg ikke e-posten. Min samboer har betegnet denne perioden som «dager i taushet», og jeg pleier ikke være så veldig taus hjemme akkurat. Det jeg angrer på i ettertid er at jeg ikke heller dro på jobb. Men jeg vil legge til at denne saken ikke handler om oss. Jeg vil gjerne ha med det poenget, selv om det Tormod sier nå jo er litt av det vi opplevde.
– Hvordan reagerer dere på Ulltveit-Moes påstand om at dere tok livet av Tønne?
TH: – Uttalelsene fra Ulltveit-Moe var noe av det tyngste jeg opplevde, og jeg synes det er desto mer skuffende at han gjentar dem nå. Det sier mye om den verden han lever i.
ER: – Dette vitner om et lettvint forhold til kompliserte mentale prosesser. Det er relativt opplagt at selvmord er en meget komplisert mental utvikling, og at man da så uforbeholdent gir oss og avisa skylden for dette, det tyder på en slett vurderingsevne og en villet polemisk retning, som er en bevisst provokasjon.
TL: – Det kan også oppfattes som et forsøk på å kneble journalistikken.
ER: – Ja, det er den mindre smakfulle versjonen av det. At en NHO-president går rundt og har så primitive behov som det der, det er sterkt.
– Har denne saken gitt dere noen nye tanker om hvilken makt man har som journalist?
TH: – Ja, for oss vil denne saken alltid ligge der. Du vil alltid ha den i bakhodet.
TL: – Jeg vil si at saken har fått meg til å stille spørsmål ved utøvelsen av hele yrket. Når utøvelsen av yrket får så fatale konsekvenser, må man stille spørsmål om hva man egentlig driver med, om det er verdt det rett og slett. Noe av gleden ved å være journalist, det merket jeg med en gang, den forsvant. Dette var en umiddelbar følelse. Trøsten er selvsagt at vi ikke er tatt i faktafeil.
TH: – Det hadde vært langt, langt verre å leve med, dersom vi hadde blitt tatt i faktafeil. Med en så fatal utgang, måtte du ha vurdert å skifte yrke hvis du hadde blitt tatt i faktiske feil i tillegg.
ER: – Men igjen oppstår det her en situasjon som verken vi eller hans nettverk klarer å takle. Vi var 100 prosent sikre på at han ville slå tilbake eller forsvare seg før eller senere. Følgelig gikk ikke alarmen hos oss i forhold til at vi skulle ha lagt fram alt materialet. Jeg mener at vi på det tidspunktet ikke hadde noen grunn til å tro at vi hadde å gjøre med en mann som gikk fullstendig i vranglås.
TH: – Det er viktig å få fram at denne saken dreide seg ikke bare om Tore Tønne for oss. Det var like mye en BA-HR-sak og en Røkke-sak. Vi forholdt oss til tre miljøer, og vi visste at Tønne sto i nær kontakt med advokatfirmaet BA-HR, som heller ikke kom oss i møte, men bare var avvisende og lukket.
– Syns dere oppslaget «Fortalte ikke sannheten», med tekstutdrag, faksimiler etc., var et greit oppslag?
TH: – Vi syntes det da, men jeg syns ikke det i dag. Jeg skulle gjerne vært det foruten. For egen del vil jeg si at vi hadde stått oss på ikke å trykke det intervjuet.
ER: – Dette er en sak som er blant det som har gitt ammunisjon til dem som kritiserer oss.
TL: – Vi ser også her at det er en utvikling i saken dag for dag. Det er bare tøys når Bondevik sier at saken ikke utviklet seg og at det ikke kom til nye momenter.
– Var det verdt prisen?
TH: – Jeg tror saken har avdekket så mange forhold, og konsekvensene av saken har vært så store, at det var helt riktig å kjøre saken.
TL: – Det ville vært en unnlatelsessynd om vi ikke hadde kjørt saken.
ER: – Vi må tro at det går an å avdekke slike saker uten at det får så fatale konsekvenser som dette. Jeg tror vi må fortsette å arbeide med å avdekke kritikkverdige forhold i samfunnet, men det blir ikke lettere etter dette. Man skal ha svære ressurser om man skal klare å gjennomføre og oppfylle alle de krav til aktsomhet som nå stilles.
TL: – Til dette med djevelens advokat så syns jeg at den måten vi jobbet på i ganske stor grad ivaretok dette. Vi jobbet i team og inntok den rollen at vi kritiserte hverandre. Det var nesten debatt om hvert eneste ord, i hvert fall om hvert poeng. Det var ikke sånn at dette skled igjennom på en formiddag.
– Hva har dere lært?
ER: – Jeg oppfatter rapporten slik at den gir pålegg om at vi må legge mye mer arbeid og omtanke i forholdet til den angrepne part. Jeg tror vi vil legge mye mer arbeid i å kommunisere med den part som blir omtalt.
TH: – Jeg vil legge til at vi må ha litt mer is i magen når det gjelder publiseringstidspunkt. Vi bør vente med publisering til vi har snakket ordentlig med vedkommende.
TL: – Vi kunne ikke vært grundigere enn vi var i denne saken, men vi skulle møtt ham. Når det er så graverende forhold som tas opp, må vi ta hensyn til at vedkommende bør få se dokumentasjonen.
TH: – Kanskje burde vi tatt time-out etter den første artikkelen og ventet noen dager til neste publisering. Og så bedt om et møte.
