Blir det én Amedia-avis som ikke kutter i 2024?

• Spalten uttrykker skribentens egne synspunkter.

«Ingen bør derfor bli overrasket om de siste store Amedia-avisene varsler frekvenskutt innen sommeren 2024.»

Setningen over er hentet fra en spalte jeg påbegynte på sensommeren i fjor om papiravisens fremtid, men som jeg aldri fullførte. Utgangspunktet var blant annet en samtale med en Amedia-leder, der denne personen sa omtrent dette, bare mer direkte. Så rettet vedkommende det til at «dette er ikke noe som bestemmes sentralt, men ute i hvert enkelt mediehus». 

Kanskje burde jeg ha skrevet innen påske 2024.

Fakta

• Roger Aarli-Grøndalen er ansvarlig redaktør i Journalisten. En stilling han har hatt siden juni 2018.
• Tidligere ansvarlig redaktør og administrerende direktør i Eidsvoll Ullensaker Blad.
• Har bakgrunn fra ulike lederstillinger i Egmont/
  Hjemmet Mortensen, blant annet redaktør i klikk.no, Foreldre & Barn og Mann.
• Var på slutten av 90-tallet ansvarlig redaktør i Bellona Magasin.
• Startet journalistkarrieren i Romerikes Blad.

Så langt i år har fire store Amedia-aviser varslet at de halverer antall papirutgaver i uka – fra seks til tre: Romerikes Blad, Avisa Nordland, Haugesunds Avis og Drammens Tidende. Hvis jeg somler for lenge med å få ferdig denne teksten, ser jeg ikke bort ifra at lista er blitt lenger. 

Likevel, hvis jeg skal gjette, vil jeg kanskje tro at spådommen bommer litt.

Vedtaket fattet?

I skrivende stund har Amedia igjen fem seksdagers-aviser (hvis vi ser bort ifra at frekvenskuttet ikke har trådt i kraft hos alle): Budstikka, Telemarksavisa, Nordlys, Nationen og Bergensavisen.

Tre av disse, vil jeg tro, er kun et raskt styrevedtak unna å kutte antall papirutgaver – hvis vedtaket ikke allerede er fattet.

Selv om frekvenskutt formelt bestemmes lokalt, betyr det ikke at konsernledelsen har stått helt på sidelinjen i disse prosessene. Og i stadig mindre grad, etter hvert som det ble klart at kuttene nærmet seg de store avisene. 

For så lenge det har vært de små, og til en viss grad mellomstore, avisene som reduserte frekvensen, har det ikke påvirket «systemet» i vesentlig grad. Det store samarbeidet mellom de tre konsernene, som også eier distribusjonsselskapene og trykkeriene. Men dette endrer seg nå når stadig større aviser velger å kutte frekvensen på papirutgaven.

Litt forenklet har Amedia ønsket å ha rom for ytterligere frekvenskutt. Og ha muligheten til å gjøre det raskt. Schibsted har stått på motsatt side. Der i gården har målet vært å holde papirutgavene i live så lenge som mulig. Og så har Polaris Media befunnet seg et sted i midten, hvor budskapet har vært at «vi må finne løsninger sammen».

Delvis har de klart å gjøre det. Intensjonsavtalen som ble undertegnet i september i fjor, hvor løsningen som ble tegnet opp var at Schibsted overtar distribusjonen av Amedia-avisene fra sommeren, har gjort det enklere for Amedia å redusere frekvensen på sine gjenværende aviser uten å sitte igjen med et distribusjonsnettverk som ikke lenger er en del av kjernevirksomheten. 

Penger i papir

Samtidig sikrer avtalen at Schibsted-avisene, og da særlig Aftenposten og Bergens Tidende, kan fortsette med seksdagers papirutgave. Eller rettere sagt: Det er da ikke mangel på distribusjon som eventuelt stopper dem.

Som en bivirkning kan også papiravhengige og konsernuavhengige Klassekampen gjøre det samme. 

Selv om Aftenposten sier at de i dag kan gå i pluss uten papirutgave, blir det litt stusselig økonomisk hvis ikke en vesentlig andel av dem som har komplett-abonnement blir med videre. Og betalingsviljen er fremdeles ganske stor for papir. Cirka 100.000 er villige til å betale et ikke uvesentlig beløp for å få Aftenposten i papirversjon på døra eller postkassa, selv om tallet er synkende. 

For øyeblikket koster dette bortimot 8500 kroner i året. Det krever at du er over gjennomsnittet glad i å lese forsinkede nyheter ett til to døgn etter at de er publisert digitalt. Og for å gjøre det klart: Jeg gjør ikke narr av dem som velger dette. Jeg får selv Aftenposten levert i postkassa.

BT er heller ikke så langt unna prismessig, med 630 kroner i måneden. Det er derfor forståelig at Schibsted ønsker å holde på så lenge de kan med å trykke nyheter på papir. 

Riktig adresse

Schibsted-avisene har også den fordelen at abonnentene i all hovedsak bor i eller i nærheten av byer. Regnestykket blir et helt annet hvis man som i Amedia og Polaris må levere avisen i områder med mer spredt bosetting. 

Noen ganger er løsningen en veldig lang stang

Når papiravisleserne bor på «feil» sted, kan det bli svært dyrt. Et eksempel jeg fikk høre om, var et mediehus som oppdaget at de hadde abonnenter som det kostet cirka 50 kroner å få distribuert en avis til.

Å tjene penger på produktet blir da krevende, selv om annonsørene også bidrar. 

Da er det bedre å pakke stadig mer inn i de digitale abonnementene for å gjøre dem mer attraktive. Som Amedia gjør med sitt +Alt-abonnement, uten papir, men hvor prisen er litt høyere uten at kostnadene nødvendigvis endrer seg så mye. 

Og Schibsted gjør med «Full tilgang», som kombinerer riks- og distriktsaviser med podkaster og magasiner.

Hvem blir den neste?

Men for å gå tilbake til der hvor denne teksten startet: 

Hvem blir de neste Amedia-avisene som kutter? Jeg gjetter at Nordlys, TA og Budstikka er tredagersaviser før snøen smelter. I både Nordlys og TA vil man nok skjele til de Polaris-eide konkurrentene iTromsø og Varden, men det er ikke sikkert at det blir avgjørende for hva de gjør. Polaris har så langt holdt mer igjen, av deres store medier er det kun Romsdals Budstikke som har kuttet, og da én dag i uka (mandager).

Nationen er jeg litt usikker på. 

– Leserne vil ha papir. De leser lokal, distrikts og nasjonale aviser digitalt, men Nationen vil de ha på papir, sa konsernsjef Jannicke Engan i Tun Media (og nå også konstituert ansvarlig redaktør i Nationen) fra scenen i Pressens hus helt på tampen av 2022.

Det vil ikke sjokkere meg om Nationen holder på frekvensen en liten stund til. I hvert fall til etter slåttonna. Kanskje får også en ny redaktør si sin mening før avgjørelsen fattes. Søknadsfristen utløp søndag. 

Men avisen jeg ikke tror kommer til å kutte i år, er BA, selv om leserne der er blitt veldig digitale. 

Det er tre grunner til det:

• Den harde konkurransen med BT, som mest sannsynlig fortsetter med seksdagers avis.
• Avisen har fremdeles en ikke uvesentlig andel av papiropplaget som selges i løssalg.
• Og så lenge Schibsted distribuerer BT i Bergens-regionen, kan BA henge seg på. 

Det naturlige oppfølgingsspørsmålet, skriver medieforsker Tellef Raabe på Threads, «er hvilken nasjonal avis som følger etter først.»

Ser vi bort ifra Nationen, som foreløpig er plassert i «kanskje»-kategorien, vil jeg gjette at det skjer først i 2025. 

Får jeg rett? Stort sett alle som har spådd om papiravisens fremtiden, har så langt bommet. 

Noe helt annet: Et dødfødt prosjekt

31. januar fikk cirka 300 ansatte beskjed om at de mistet jobben da The Messenger stengte dørene, åtte måneder etter at den amerikanske nettavisen ble lansert. Av disse var 175 journalister.

I løpet av sin korte eksistens hadde ledelsen brent av nærmere 50 millioner dollar, eller cirka en halv norsk milliard. Planen var opprinnelig å ansette 550 journalister, og nå 100 millioner brukere i måneden.

Hvis du ikke har hørt om The Messenger, er du nok ikke alene. Selv om det ble utført grundig og god journalistikk, druknet disse sakene i click bait og sitatsaker, som journalistene fikk beskjed om å dunke ut for å nå det mange mener var helt urealistiske trafikkmål. Trafikkmål som i stor grad var basert på å nå brukerne via sosiale medier og søk.

Minimale inntekter

Det som tok knekken på prosjektet var manglende annonseinntekter. Og forretningsplaner som var basert på at annonser skulle finansiere en så stor organisasjon. Ifølge Axios var inntektene fra annonser i 2023 beskjedne tre millioner dollar.

En rekke fremstående mediekommentatorer uttalte helt fra starten av at The Messenger var et dødfødt prosjekt, og flere peker nå på at denne fiaskoen er den siste spikeren i kista for en forretningsmodell som i hovedsak er basert på trafikk.

Det er også verdt å merke seg at hovedmannen bak prosjektet, Jimmy Finkelstein, tidligere eier av avisen The Hill, mente at USA trengte et medium som var «nøytralt» og «partipolitisk uavhengig». I andre settinger omtalt som «sentrumsbasert» – og at dette var den egentlige begrunnelsen for at han lanserte The Messenger akkurat nå.

Han kan ha rett i diagnosen, at den amerikanske befolkningen kunne trenge dette, spørsmålet er kanskje heller om de vil ha det... 

Ikke bare hygge

– Dette gjør vi fordi jeg virkelig føler at hvis jeg etterlater meg en arv, så er det å skape en nettavis som ikke bare er hyggelig å besøke, men som er fullstendig rettferdig, sa Finkelstein på en konferanse i regi av Semafor før lansering.

I stedet ble arven han etterlater seg den mest mislykkede avislanseringen i nyere tid og en rekke arbeidsløse mediefolk.

I tillegg til de 175 journalistene som ble arbeidsløse da The Messenger stengte dørene, mistet over 500 amerikanske journalister jobben i årets første måned. NBC News, Time, Business Insider, Los Angeles Times var blant mediene som kuttet i arbeidsstokken. 

Historisk sett har mange redaksjoner økt bemanningen i valgår. Det ser ikke ut til å bli situasjonen i 2024. 

I 2023 mistet cirka 2000 journalister jobben i USA.

«Middelaldrende mann om media» er en fast Journalisten-spalte. Les flere spalter her.

LES OGSÅ:

«Du gjør en dårlig jobb», sa mannen – men det var ikke derfor han ringte