Journalister skyr hermetegn
(Leserkommentar) Hvorfor skjuler de ekte sitater?
Norsk presse er kanskje ikke berømt for presisjon i gjengivelsen av andres utsagn. Men det finnes et enkelt språklig middel som kan være til hjelp for leserne. Det dreier seg om hermetegnet, som mange, kanskje de fleste, norske journalister skyr som pesten. I stedet bruker de replikkstrek (talestrek, prateminus) over alt der de hevder å gjengi det andre har sagt eller skrevet.
Faglig svakt
Jeg er fullt klar over at prateminuset er et nyttig redskap når det ikke er mulig eller hensiktsmessig å sitere ordrett det en kilde har sagt, og jeg antar at de fleste lesere er innforstått med denne typen sitering med slingringsmonn.
Derimot er det uhensiktsmessig å utstyre sitater fra skriftlig kilde med talestrek. Det er en faglig svak praksis, dels fordi det kan villede leserne om hvilket presisjonsnivå de kan vente seg der og da, dels fordi journalistene på den måten gir fra seg en mulighet til å markere at de kan sitere ordrett – uten slingringsmonn.
Venner
Hermetegnets venner synes nok likevel at VG gikk vel langt forleden. I en førsteside om ”Dødens gård i Søndre Land” 19. januar var et seks centimeter høyt hermetegn hektet på ytringen JEG ER USKYLDIG.
Det kunne i og for seg være ordrett gjengitt, men det er et presisjonsproblem at de ikke hadde ordene fra tiltaltes egen munn, derimot fra hennes forsvarere.
På side sju (og nå med talestrek – hermetegnene er mine) står det: ” – Jeg er uskyldig, sier hun gjennom sine forsvarere, Tor Kjærvik og Petter Sørensen.” Forsvarsadvokater som regulære medier altså, og som talekor.