En rykende fersk forskningsrapport om kulturjournalistikk presenteres lørdag
på SKUP (Stiftelsen for en kritisk og undersøkende presse). «Kulturjournalistikk»
stiller spørsmålet om kulturjournalistikken er blitt mer lanseringspreget.
Forskerne, som alle unntatt en, er fra medieforskermiljøet i Bergen, er ikke
bekymret. De finner ikke at kulturjournalistikken har forfalt, snarere tvert
imot.
Populærkultur
Tradisjonelt er miljøet ved institutt for medievitenskap ved Universitetet
i Bergen kjent for å være opptatt av populærkultur og ta den seriøst. Er det
grunnen til at forskerne bak rapporten er mindre bekymret enn andre som
tidligere har skrevet om kulturjournalistikken?
- Vi går i en viss polemikk mot det bestående, som er preget av manglende
refleksjon omkring populærkulturen. Det blir for enkelt å slutte seg til
forfallstesen om kulturjournalistikken som innebærer at alt var bedre før,
svarer førsteamanuensis Leif Ove Larsen. Han og universitetslektor Karl
Knapskog er hovedmennene bak rapporten.
Ikke bekymret
Den ferske rapporten uttrykker mer optimisme enn Jo Bech-Karlsen i sin bok
«Kulturjournalistikken. Avkobling eller tilkobling» for ti år siden og
Cecilie Lunds rapport «Kritikkens rom - rom for kritikk?» fra oktober i fjor.
SKUP-rapporten stiller spørsmål ved de to overfor nevntes bekymring, for
eksempel når Hans Weisethaunet i kapittelet om rockjournalistikk ironisk spør
når kulturjournalistikken var jomfruelig - et direkte tilbakespill til Jo
Bech-Karlsens «For massemediene er det ingen vei tilbake til den rene,
jomfruelige kulturjournalistikken». Karl Knapskog vurderer Lunds materiale
kritisk og kommer til andre konklusjoner enn henne.
Opprustning
Noen av hovedfunnene i «Kulturjournalistikk» er at journalister skriver
mer om kultur og de gjør det på journalistikkens premisser. Et annet
hovedpunkt er at skillet mellom finkultur og populærkultur viskes ut.
Forskerne skiller mellom det journalistiske uttrykket og kulturfenomenet som
blir behandlet. Og derfor etterlyser forskerne en opprustning av
journalistikken, særlig på det populærkulturelle feltet, som en motvekt mot
ukritisk lanseringsjournalistikk.
Film, rock og medier er eksempler på populærkultur i motsetning til
finkultur som skjønnlitteratur, klassisk musikk og bildekunst. Både
rockanmeldelser og filmkritikken har fått egne kapitler, og de 20 sidene «Rockjournalistikk
som kunstkritikk» viser hvor lang tid det tar å bygge opp en seriøs
journalistikk om en kunstgren.
Like krav
- Blir man så postmoderne i hodet at man ikke ser forskjell på høyt og
lavt, så må man stille like, journalistiske krav til dekningen av begge
kulturuttrykkene, mener Larsen.
Rapporten avrundes med en oppfordring fra Knapskog om å bidra til å
realisere kunstens ideelle mål. Det er en oppgave for kulturjournalistene at
kunsten bør gjenvinne sin politiske betydning, og ikke være avpolitisert og
løsrevet fra det samfunnsmessige.
- Og trekker man det langt, skal kulturjournalistene bli aktører?
- Journalister er aktører, svarer Larsen.
«Kulturjournalistikk» handler også om kulturjournalistene som aktører.
Det kan du lese mer om i andre saker på Journalistens nettsider.