Kulturjournalistikken har ikke forfalt

«Kulturjournalistikk» er en rapport som ikke lengter tilbake til de lange kronikkers tid. - Vi har ikke noe imot kronikker, sier Leif Ove Larsen, - men vårt anliggende er ikke forfallstesen om at alt var bedre før.

Publisert

Denne artikkelen er over ti år gammel og kan derfor inneholde utdatert informasjon.

En rykende fersk forskningsrapport om kulturjournalistikk presenteres lørdag

på SKUP (Stiftelsen for en kritisk og undersøkende presse). «Kulturjournalistikk»

stiller spørsmålet om kulturjournalistikken er blitt mer lanseringspreget.

Forskerne, som alle unntatt en, er fra medieforskermiljøet i Bergen, er ikke

bekymret. De finner ikke at kulturjournalistikken har forfalt, snarere tvert

imot.

Populærkultur

Tradisjonelt er miljøet ved institutt for medievitenskap ved Universitetet

i Bergen kjent for å være opptatt av populærkultur og ta den seriøst. Er det

grunnen til at forskerne bak rapporten er mindre bekymret enn andre som

tidligere har skrevet om kulturjournalistikken?

- Vi går i en viss polemikk mot det bestående, som er preget av manglende

refleksjon omkring populærkulturen. Det blir for enkelt å slutte seg til

forfallstesen om kulturjournalistikken som innebærer at alt var bedre før,

svarer førsteamanuensis Leif Ove Larsen. Han og universitetslektor Karl

Knapskog er hovedmennene bak rapporten.

Ikke bekymret

Den ferske rapporten uttrykker mer optimisme enn Jo Bech-Karlsen i sin bok

«Kulturjournalistikken. Avkobling eller tilkobling» for ti år siden og

Cecilie Lunds rapport «Kritikkens rom - rom for kritikk?» fra oktober i fjor.

SKUP-rapporten stiller spørsmål ved de to overfor nevntes bekymring, for

eksempel når Hans Weisethaunet i kapittelet om rockjournalistikk ironisk spør

når kulturjournalistikken var jomfruelig - et direkte tilbakespill til Jo

Bech-Karlsens «For massemediene er det ingen vei tilbake til den rene,

jomfruelige kulturjournalistikken». Karl Knapskog vurderer Lunds materiale

kritisk og kommer til andre konklusjoner enn henne.

Opprustning

Noen av hovedfunnene i «Kulturjournalistikk» er at journalister skriver

mer om kultur og de gjør det på journalistikkens premisser. Et annet

hovedpunkt er at skillet mellom finkultur og populærkultur viskes ut.

Forskerne skiller mellom det journalistiske uttrykket og kulturfenomenet som

blir behandlet. Og derfor etterlyser forskerne en opprustning av

journalistikken, særlig på det populærkulturelle feltet, som en motvekt mot

ukritisk lanseringsjournalistikk.

Film, rock og medier er eksempler på populærkultur i motsetning til

finkultur som skjønnlitteratur, klassisk musikk og bildekunst. Både

rockanmeldelser og filmkritikken har fått egne kapitler, og de 20 sidene «Rockjournalistikk

som kunstkritikk» viser hvor lang tid det tar å bygge opp en seriøs

journalistikk om en kunstgren.

Like krav

- Blir man så postmoderne i hodet at man ikke ser forskjell på høyt og

lavt, så må man stille like, journalistiske krav til dekningen av begge

kulturuttrykkene, mener Larsen.

Rapporten avrundes med en oppfordring fra Knapskog om å bidra til å

realisere kunstens ideelle mål. Det er en oppgave for kulturjournalistene at

kunsten bør gjenvinne sin politiske betydning, og ikke være avpolitisert og

løsrevet fra det samfunnsmessige.

- Og trekker man det langt, skal kulturjournalistene bli aktører?

- Journalister er aktører, svarer Larsen.

«Kulturjournalistikk» handler også om kulturjournalistene som aktører.

Det kan du lese mer om i andre saker på Journalistens nettsider.

Powered by Labrador CMS