Denne artikkelen er over to år gammel og kan derfor inneholde utdatert informasjon.
Annonse
Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens meninger.
En stund tilbake inviterte det nyåpnede Pressens hus på debattmøte om utenriksjournalistikken. Fremmøtte denne mandagen var noe glissent, kanskje en litt billig metafor for publikums interesse i utenriksstoffet? Eller var den bare gjemt bort på en mandag i september?
Utgangspunktet for debatten var utviklingen i Afghanistan. Hvorfor så vi ikke utviklingen, eller mangelen på den i Afghanistan? Og om vi så det, det gikk blant annet en debatt om hvor bistandsavhengig landet var blitt, hvorfor klarte vi ikke å formidle det. Spørsmålet var også om dette kunne være et symptom på noen mer grunnleggende problemer med utenriksdekningen.
Usynlige kontinent
Det kontinentet jeg sjøl har brukt en god porsjon av yrkeslivet på å dekke, er Afrika. En analyse av hvordan vi dekker Afrika, kan også si noe om hvorfor vi bommer eller overser utviklingstrekk på andre kontinent, som Asia eller Latin-Amerika.
I sommer kritiserte NRK- og bistandsveteran Halle Jørn Hanssen og lederen for det norsk- afrikanske næringsnettverket (NABA), Eivind Fjeldstad, norske medier for å ha usynliggjort kontinentet.
Dette er Derfor
I spalten «Derfor» forsøker vi å forklare hvorfor mediene tar de valgene de gjør. Eller sagt på en annen måte: «Derfor tar mediene de valgene de gjør». I tillegg tar vi noen avstikker til andre medierelaterte spørsmål.
Arbeidet er støttet av Stiftelsen Fritt Ord med 150.000 kroner.
Alle «Derfor»-artiklene inneholder en «bygg inn»-knapp. Med dette åpner vi for at andre kan publisere disse spaltene på sine nettsider.
Eneste kravet vi stiller til medier som benytter seg av dette, er at de via en av presseorganisasjonene er tilknyttet Norsk Presseforbund og dermed Pressens Faglige Utvalg.
Deres analyse er i stor grad en kvantitativ analyse, men de har også sett litt på hvordan vi dekker kontinentet. Først en liten avklaring, jeg har selv i hele perioden de har undersøkt vært tilknyttet Vårt Land, dels på heltid. Den avisa er den som kommer best ut av allmennmedier i analysen. Verre står det til med de to store allmennkringkasterne, og de øvrige avisene. Best ut kommer fagbladet Bistandsaktuelt.
Bistandsaktuelt er fullfinansiert av Norad, men er medlem av Fagpressen og redigeres etter Redaktørplakat. Finansieringsmodellen gjør nettsiden og papirutgavene mer uavhengig av en del kriterier andre medier må ta hensyn til. Som lesertall og inntekter. På samme tid er de helt avhengig av fagetaten de skal dekke.
Ved siden av Bistandsaktuelt er det altså Vårt Land, og dernest Klassekampen som kommer best ut i Hanssen og Fjeldstads analyse. Dette er nisjemedier der kjerneleserne kanskje er litt mer opptatt av internasjonale forhold enn publikum som helhet.
I Hanssen og Fjeldstads analyse kommer resten svært dårlig ut, dekningen er mangelfull og sporadisk, og de finner flere eksempler der det sensasjonelle går foran det vesentlige.
Annonse
Leseren får skylda
Men de to svarer ikke på hvorfor det blir slik.
Det kan være et utslag av redaksjonenes fokus på lesertall, konverteringer og engasjement, gjerne omtalt som de noe mystiske «KPI-er». Har dette tatt et ytterligere jafs av den grundige utenriksjournalistikken? Har det blitt vanskeligere å argumentere for mer kompliserte framstillinger når man skal nå målet for ukas konverteringer?
Det behøver jo sjølsagt ikke være slik, det er fullt mulig å lage engasjerende og lesbart stoff også om verden bortafor Europa og USA. All journalistikk blir mer engasjerende av å være god. Men man må også tørre å gi leseren, lytteren eller seeren noe den ikke var klar over at den ville ha.
Faren ligger jo også i det motsatte, når man går etter det eksepsjonelle eller eksotiske over de kompliserte sammenhengene, da slutter også publikum å forvente seg noe mer substansielt. Man går ikke til utenriksseksjonen på en nettside, eller hører på en sending med forventninger om å faktisk lære noe eller utfordres. Fokus på lettkjøpt engasjement er sjølforsterkende.
Fakta om Maren Sæbø
Maren Sæbø er frilansjournalist med utenriks – og da særlig det det afrikanske kontinentet - som sitt spesialfelt.
2015 ble Sæbø kåret til Årets frilanser, og hun har vunnet en rekke priser for sin journalistikk.
Sæbø sitter i styret til i Stiftelsen for en kritisk og undersøkende presse (Skup).
Denne dels markedsdrevne usynliggjøringen gjør at man også går glipp av viktige aktører, og i forlengelsen, sammenhenger og årsaker. For et norsk publikum må store deler av verden fortone seg som en verden av kriser og krig, uforståelige og primitive sådan.
Det påvirker vår måte diskutere problemer, og eventuelle løsninger på dem. Den reproduserer også et mønster der kontinent øst og sør for oss må hjelpes, veiledes og styres, av oss, Europa. Vi ser det i diskusjoner her hjemme, om migrasjon og flyktninger, om sikkerhet. Viktige fokusområder, som det heter, i norsk bistandspolitikk. Selv i saker om dette, har vi en tendens til å usynliggjøre de det gjelder, vi ringer en nordmann før en lokal kilde.
Tørre å utelate
Heller enn å løpe etter den norske knaggen bør vi kanskje tørre å utelate den? Heller enn å spørre en norsk hjelpearbeider, bør vi kanskje lete opp en lokal aktør eller forsker? Noen som kan gi oss en dypere forståelse, og mer innsikt.
Det tar kanskje litt mer tid, men at det er vel så engasjerende også for publikum er jeg helt sikker på. Vi bør tørre å utfordre leserne, seerne og lytterne mer, ikke mindre.
For i bunn og grunn handler nyheter om verden bortafor USA og Europa om de samme tingene som her, om menneskers kamp og strategier for å leve. I stedet for å gi publikum noen vi tror de kan identifisere seg med, altså en annen nordmann, må vi tørre å vise at folk flest der ute, er som oss.
Det lages god utenriksjournalistikk her til lands, og det lages til og med god journalistikk på Afrika. Usynliggjøringen er ikke total, og selv Hanssen og Fjeldstad må lene seg på et par eksempler som norsk presse faktisk har drevet fram i sin kritikk, deriblant sagaen om Statoil/Equinors engasjement i Angola (enda en avklaring, jeg har skrevet en del om dette selv, og deltok i den siste høringen i Stortingets kontroll- og konstitusjonskomite om saken).
Men utenriksjournalistikken har hatt dårlige kår nå under pandemien. Både for redaksjonene og korpset av frilansere som leverer i feltet, har det vært halvannet år med reiserestriksjoner og usikkerhet. I en god del land, og særlig Afrika, vil restriksjonene være der en stund til. Vi har dels vært, og er, avskåret fra vårt viktigste verktøy, å være på bakken.
Det kan ha bidratt til det nattsvarte bildet Hanssen og Fjeldstad tegner opp. Når vi nå får flere muligheter igjen håper jeg at vi ser på det som en mulighet til å gjøre slike analyser til skamme.
