Vi må jo spole tilbake til 1990 for å ta den bokstavelige referansen, skriver Journalistens Nils Martin Silvola om inflasjon av uttrykket «vi spoler tilbake» i featureartikler.
Vi må jo spole tilbake til 1990 for å ta den bokstavelige referansen, skriver Journalistens Nils Martin Silvola om inflasjon av uttrykket «vi spoler tilbake» i featureartikler.

PETIT:

Feature-journalister: Må vi alltid «spole tilbake»?

Én setning får meg som leser til å lukke fanen for godt.

Publisert
  • Dette er en petit skrevet av redaksjonen. Petiten gir uttrykk for skribentens meninger.

De starter nesten alltid i nåtid. Langlesningene. De som trekker oss ned i dybden på en sak eller et menneskeliv.

Vi får et illustrerende innblikk i situasjonen akkurat nå, men artikkelen har større ambisjoner enn som så. Vi skal bakover i tid, vi skal se hvor alt startet. Hvordan det kunne ende sånn.

Vi skal… spole tilbake.

Man kan utvikle allergier i voksen alder. Hvis du eksponeres for allergener over tid, kan immunapparatet til slutt bli så stimulert at det slår alarm.

Dette har dessverre skjedd med meg og «vi spoler tilbake», en frase som ifølge mitt immunapparat har økt eksplosivt i utbredning. Allerede når jeg åpner en langlesningsartikkel gruer jeg meg til ordene som uvegerlig dukker opp fire-fem avsnitt ned, og som for meg setter et klisjépreg på hele resten av teksten.

Øynene renner. Hjernen klør. Det eneste som gir lindring er å lukke fanen med langlesningen umiddelbart.

Jeg forstår at tidshopp er et effektivt og ofte nødvendig grep i slike artikler. Men allergien min trigges når man lager så halloi ut av at neste avsnitt skal foregå i fortid. Som om publikum må forberedes på et revolusjonerende grep. Den jevne leser har fattet tegninga nå, tror jeg.

Dessuten er konseptet «å spole tilbake» noe som helst, så utdatert at vi må jo spole tilbake til 1990 for å ta den bokstavelige referansen.

Takke meg til en nylig NRK-langlesning: «16 år tidligere. Året er 2004.»

Så enkelt. Så allergivennlig!

Powered by Labrador CMS