Fikk mye mindre enn gutta

Den 4. november var det 35 år siden den tidligere Aftenposten-journalisten gikk til angrep på lønnspolitikken i mediene, i det første innlegget på det første møtet i den første kvinnebevegelsen i norsk presse. Og siden møtet fant sted på Engebret café i Oslo, fikk kvinnenettverket navnet Engebret-bevegelsen.

– 60 kvinner møtte opp, og det var langt mer enn vi hadde forventet. Men at så mange responderte på en liten «Noe å snakke om?»-annonse i Journalisten tyder på at tida var overmoden for en kvinnekampbevegelse i pressen, kommenterer Harriet Eide, som den gang jobbet i Dagbladet, avisen hun forble i fram til hun gikk av med pensjon i fjor.

Fra hytta til Engebret

Det var også Vislie og Eide som sådde frøet til Engebret-bevegelsen, da de på en hyttetur i 1974 begynte å snakke om den store lønnsforskjellen mellom kjønnene og annen urettferdighet de mente kvinner i pressen ble utsatt for. «Dette må vi snakke mer om!» entes de om, og via et møte hjemme hos Eide sammen med kollegene Reidun Kvaale, Gerd Benneche og Anne Lise Stafne (den gang Refsum) gikk ferden videre til Engebret café og Engebret-bevegelsen.

– Det var ingen tilfeldighet at Gerdas aller første innlegg var om lønna, et tema og en urettferdighet alle kunne forstå. Samtidig som vi var veldig opptatt av å endre både måten kvinner ble behandlet på i redaksjonen og måten de ble presentert på i spaltene. Jeg var i hvert fall fryktelig sint på kvinnebildet i Dagbladet og snakket mye om dette med min nære venn og kollega Anne Lise Stafne. Det er godt mulig at våre samtaler var kimen til at det ble et møte hjemme hos meg, med de konsekvensene det seinere fikk, minnes Harriet Eide.

Smittet raskt

Både Vislie og Eide trekker fram disse to punktene blant de mest konkrete og viktigste som Engebret-bevegelsen fikk gjennomslag for, men Eide framholder også ”smitteeffekten” som svært viktig.

– I Oslo-redaksjonene var vi tross alt noen kvinner, slik at vi hadde noen å snakke og dele våre frustrasjoner og vårt sinne med. På den måten sto vi sterkt, og med Engebret-bevegelsen i ryggen ble det lettere for kvinner i små redaksjoner – tenk på de som ikke hadde noen andre av sitt kjønn i redaksjonen! – å stille krav til endringer. Engebret-smitten herjet fort og effektivt, og det at kvinner i pressen sto samlet, gjorde det vanskeligere å ignorere våre krav.

Det forhindret likevel ikke at Engebret-bevegelsen fikk mange negative reaksjoner fra mannlige kolleger som mente at hele greia var noe stort tull.

– Jaja, gjennom alle tider har vel kvinner som har engasjert seg for kvinnesakskampen fått høre at de egentlig ikke er ordentlige kvinner, bemerker Vislie med et syrlig smil.

Viktig nybrottsarbeid

At så få kvinnelige journalister i generasjonen under dem har hørt om Engebret-bevegelsen, ser de helt avslappet på.

– Hadde vi visst at vi skulle få så stor betydning, så hadde vi nok vært litt bedre organisert, men den gangen var det et poeng å ikke ha noen leder. Vi ville vekk fra det rigide og byråkratiske som kjennetegnet organsiasjoner dominert av menn. Derfor er det ikke så rart at Engebret-bevegelsen nærmest har gått i glemmeboka, men nybrottsarbeidet vi gjorde den gang er noe dagens unge nyter godt av i dag. Det er jo litt synd at så mange er så historieløse. De vet ikke hvilken kamp det var den gangen, sier Harriet Eide. Og forter seg med å tilføye at hun ikke sier det for å hakke på unge kvinner.

– Jeg er bare litt bekymret for utviklingen. De siste årene er det igjen blitt flere pupper og kvinnelår i mediene, og det kan ha å gjøre med at noe av kjønnskampen er borte, at for mange tar likestilling for gitt. Men det er jo ufattelig at puppe-journalistikken igjen er tilbake, og derfor må også dagens kvinner fortsette kampen og protestere mot det kvinnebildet som store deler av pressen formidler!