Miljøinformasjonsloven ble vedtatt av Stortinget våren 2003 og trådte i kraft 1. januar 2004. I et bredere perspektiv føyer den seg inn i en klar tendens både internasjonalt og nasjonalt, ved å anerkjenne åpenhet om miljøinformasjon som et viktig virkemiddel i miljøvernpolitikken. Et annet hovedtrekk i utviklingen er synet på miljøinformasjon i et rettighetsperspektiv, der innsynsretten angår grunnleggende verdier som har direkte betydning for naturen og for menneskers liv og helse. Retten til miljøinformasjon gir kort og godt muligheten til å ta ansvar for eget liv og for eget bidrag til utviklingen i det samfunnet vi lever i.
Miljøinformasjonsloven skulle revolusjonere disse grunnleggende verdiene, og med lovens vedtakelse respekterte lovgiverne i landet borgernes demokratiske rett til å få utlevert miljøinformasjon både fra offentlige organer og fra virksomheter som er etablert i Norge.
Men – siden loven trådte i kraft har knapt noen benyttet den, og den tre år gamle miljøinformasjonsloven ser ut til å være nesten helt ubrukt ute i de norske redaksjoner. Et søk i A-tekst gir 39 treff siden 1. januar 2004, og nesten ingen av disse sakene er initiert med loven som journalistisk arbeidsredskap. Loven er knapt blitt brukt som hjelpemiddel i kampen for en kritisk og uavhengig gravejournalistikk på området.
Et sentralt aspekt ved miljøinformasjonsloven, som for så vidt også gjelder for andre innsynslover, er at den ikke er reservert de som har et særlig behov for eller tilknytning til opplysningene, men gir ganske enkelt «enhver» rett til slik gratis informasjon. Juryen vil understreke at det i dag er anerkjent at pressen i slike sammenhenger har en helt sentral samfunnsrolle som videreformidler og vokter av samfunnsviktige opplysninger. Dette er også nedfelt i Vær Varsom-plakatens punkt 1.3, som er selve grunnpilaren i vår presseetikk, der det heter at mediene skal verne om offentlighetsprinsippet og ikke gi etter for press fra noen som vil hindre fri debatt og informasjonsformidling. I sammenheng med miljøinformasjonsloven mener juryen mediene helt har sviktet.
Hvilke saker går de norske medier glipp av? Juryen vil for det første fokusere på at loven styrker allmennhetens rett til å få miljøinformasjon hos offentlige organer, gjennom særskilte innsyns- og saksbehandlingsregler som går lenger enn offentlighetsloven, og som er uavhengig av om opplysningene finnes i et dokument eller gjelder en bestemt sak.
For det andre gir loven rett til miljøinformasjon om forhold i virksomheter som kan medføre en ikke ubetydelig miljøpåvirkning. For eksempel informasjon om hva en bedrift slipper ut av miljøfarlige stoffer, eller hvor mye trafikkstøy en veiutbygging i kommunen vil føre til. Loven gjelder ikke bare overfor offentlige virksomheter, men også det private næringslivet. Alle næringer, industriproduksjon så vel som jord- og skogbruk, transportsektoren og tjenesteproduksjonen, er omfattet. Norsk rett brøyter her delvis nytt land, men likevel har ikke norsk presse tatt i bruk dette unike verktøyet.
Retten til miljøinformasjon fra virksomheter stanser heller ikke ved Norges grenser. Hvis man lurer på om importerte varer kan ha vært belastende på miljøet der de kommer fra, og selgeren ikke kan svare, har han eller hun plikt til å undersøke dette nærmere. Norske bedrifter som driver virksomhet i utlandet, kan også bli avkrevet informasjon for eksempel om hvilke miljøkonsekvenser denne virksomheten har i vedkommende land.
For det tredje har loven spesialbestemmelser som lovfester innsynsrettigheter i forhold til miljøinformasjon om produkter. Loven gir rett til opplysninger om alt fra produksjonsprosesser til innholdet i de produktene som brukes og omsettes.
