Tar bilder av skjulte katastrofer

Til daglig jobber han i VG, men iblant tar Rasmussen seg fri og reiser til steder få andre oppsøker: Tsjad, Sudan, Sierra Leone, Elfenbenskysten, Kambodsja og Serbia. Det startet da han for noen år siden følte at den hjemlige fotojobben var lite meningsfull. Fotografen tok en telefon til Leger Uten Grenser og tilbød sine tjenester.

– Jeg ville bruke yrket mitt til å skape oppmerksomhet om saker som får lite mediedekning, sier Rasmussen.

Legenes hjelpeorganisasjon presenterer hvert år en liste med det den mener er de ti mest underrapporterte humanitære krisene i verden. Rasmussen har fotodokumentert flere av dem.

– Leger Uten Grenser gjør en viktig jobb, ikke minst fordi de reiser til steder der andre organisasjoner – enten av frykt, eller på grunn av manglende medieoppmerksomhet – ikke drar. De løper heller ikke i flokk sammen med andre hjelpeorganisasjoner dit hvor det er penger å hente. Faktisk takket Leger Uten Grenser nei til øremerkede tsunamimidler, sier han.

Får ikke betalt

Rasmussen jobber ikke for organisasjonen og får ingen lønn: Han reiser med dem, benytter seg av deres logistikk, bor i deres telt og hytter. Noen av bildene han tar, selger han som frilans til VG eller andre. Resten gir han til Leger Uten Grenser. Når frilansbildene har stått på trykk, får organisasjonen bruke dem også.

– Hva bruker de dem til?

– Til pressemeldinger, utstillinger og til nettsidene sine. De er utrolig flinke på kommunikasjon og samarbeider med flere Magnum-fotografer.

Rasmussens bilder fra oppdragene med Leger Uten Grenser har også fått et stort publikum. Et bilde han tok av Janjaweed-militsen i Darfur, ble en dobbeltside i nyhetsmagasinet Time.

Leter etter lyspunkter

Når han jobber frilans i konfliktområder, velger Rasmussen gjerne andre temaer og vinklinger enn når han fotograferer for Leger Uten Grenser. Han både skriver og fotograferer, og reiser oftest alene.

– Man må lete etter de gode historiene for å få noe på trykk i VG eller andre steder. Det forstår jeg godt. For problemene med de glemte katastrofene, er jo at de handler om AIDS, malaria, underernæring og slikt som vi alle har lest om i alle år. Utfordringen blir å presentere dette på en måte som gjør at folk ikke bare blar fordi.

– Hvordan klarer du det?

– Jeg prøver å få med noen lyspunkter, for det finnes alltid håp. Det kan være barn som leker, eller mennesker som deler det lille de har – av grøt eller hva det måtte være.

– Det er vel ikke helt ufarlig å reise slik du gjør?

– Mer enn utryggheten er det alle de sterke inntrykkene som er problemet. Utfordringen er å formidle disse uten å ty til klisjéer. Når norske journalister kommer til Kongo, synes vi det er helvete på jord, og slik formidler vi det også. Kanskje vi heller skulle bedt en journalist fra Kongo lage saken?

Idealisme

Selv om norske medier nesten daglig har stoff fra Sudan og Somalia, mener også Rasmussen at mange vedvarende humanitære katastrofer blir underdekket i norske medier.

– Det handler mye om journalistene og fotografene som jobber i redaksjonene. Dette er ikke noe man får fem hundre kroner timen i overtid for – ikke noe overskuddsforetak i det hele tatt. Men når Leger Uten Grenser er idealister som brenner for det de jobber med, så må pressefolk kunne være det noen ganger også, sier Rasmussen, som også innser at det norske mediepublikum kan være vondt å vende:

– De sitter og ser på tv at folk sulter i hjel i Sudan, så piper det i komfyren fordi biffen er ferdig. Hvordan i all verden skal vi få dem til å glemme den biffen?