Hvis jeg skulle holdt tellingen på hvor mange sexistiske kommentarer som har kommet min vei de siste 16 årene mens jeg har vært på jobb, hadde jeg ikke kunnet jobbe, skriver Marthe Stenberg.

DEBATT:

Hvor går grensen for hva vi skal tåle på jobb?

Et kjønnsorgan i fleisen, en strykende hånd på skulderen og seksuelle rykter. Hvor går grensa for hva man skal tåle som kvinnelig journalist?

Publisert Sist oppdatert
  • Dette er et debattinnlegg. Innlegget uttrykker skribentens egne synspunkter.

Flere kvinnelige journalister har den siste tiden fortalt om uønsket seksuell oppmerksomhet mens de er på jobb. Sommervikar i Sandefjords Blad, Kristine Vedvik Henriksen, forteller om sexistiske kommentarer fra intervjuobjekter mens debattansvarlig i Varden, Heidi Østhus Erikssens nyeste eksempel fra i sommer var en invitasjon inn i bobilen til intervjuobjektet når arbeidsdagen er over.

Da journalist i Telemarksavisa, Juni Wendelin Fasting, svarte med «Når jeg blir kalt søt, blir jeg glad. Jeg smiler tilbake, sier takk» ble det full fyr i debatten.

Så hva skal vi egentlig tåle når vi er på jobb? Hvor går grensen?

Jeg kan forstå hva Juni mener med at vi ikke skal bli krenket for hver minste kommentar. Å bli kalt søt er ganske uskyldig i forhold til hva mange andre har opplevd. Men for en 20 år gammel sommervikar kan det være ubehagelig nok.

Jeg var selv bare 19 år da jeg startet journalistkarrieren min som sportsjournalist. Jeg har forsøkt å gjøre jobben min som journalist mens lagkamerater av intervjuobjektet har stått og dratt den velkjente «helikopteren» med kjønnsorganet sitt i bakgrunn. Jeg har blitt beskyldt for å ligge med både sjefen min og idrettsutøvere mens jeg har vært på jobb, selv om jeg har hatt kjæreste. Jeg har blitt strøket på skulderen av menn i maktposisjoner. Og hvis jeg skulle holdt tellingen på hvor mange sexistiske kommentarer som har kommet min vei de siste 16 årene mens jeg har vært på jobb, hadde jeg ikke kunnet jobbe.

Alt dette mens trenere, ledere og andre har stått og sett på at det skjer, og ikke minst tatt del i det sjøl. En gang ble jeg nektet å få lagoppstillingen av en fotballtrener før avspark på bakgrunn av hva jeg hadde på meg. «Du skal få lagoppstillingen når du ikke kommer hit kledd ut som om du skal på diskotek», fikk jeg beskjed om der jeg sto i svarte støvler, jeans og en lilla regnjakke.

Ingen sa fra. Ikke engang jeg sjøl. Helt fram til metoo-bevegelsen kom, og jeg begynte å forstå at slike episoder nødvendigvis ikke er greit at «følger med» denne jobben – bare fordi jeg er kvinne.

Det er hardt å si det, men mediebransjen er ikke for alle. Du må klare å stenge litt ute, og ha evnen til å la noe prelle av. spesielt som kvinne. Dessverre!

Tenk på det selv, vi er blant de yrkesgruppene som antakelig treffer flest folk i forskjellige situasjoner i livet mens vi sjøl er på jobb. Vi treffer folk når de vinner og taper. Vi treffer folk på gata, på byen, på butikken og på jobb. Vi treffer folk når de er fulle, edru og noe midt imellom. Og iblant så treffer vi folk som ikke har like god forståelse for folkeskikk, eller som vil tøffe seg litt for vennene sine. Det er ingen unnskyldning, men en forklaring på hvorfor vi som journalister er en utsatt gruppe når det gjelder å få uønsket seksuell oppmerksomhet mens vi er på jobb.

Som 35-åring ser jeg nå tilbake på de litt ekle episodene jeg hadde i tidlig 20-årene som gode erfaringer. De har gjort meg sterkere og mer tykkhudet enn om jeg aldri hadde opplevd det. De har gjort at jeg alltid har en usynlig rustning i bagen min når jeg drar ut på jobb. For det er likevel ikke alt som preller av.

Mye har blitt bedre etter metoo, spesielt internt på jobb. Jeg opplever at mediebransjen har røsket godt opp i egne rekker. Det er ikke engang noen som tørr å kline på julebord lengre. Men når jeg er ute på jobb som journalist, er det altså fire år etter metoo fortsatt eldre menn i maktposisjoner som stryker meg på skulderen når jeg skal intervjue dem.

Bare slutt med det der, åkei? Ikke vær han mannen på femti pluss som stryker på yngre kvinner. Spesielt hvis du har en lederstilling.

For noen år siden intervjuet jeg en fyr hjemme hos han. Da jeg skulle gå spurte han om jeg ville ha sex. Jeg har aldri hatt så høy puls på jobb. Dét var langt over grensen. Langt mer enn hva man skal måtte tåle når man er på jobb.

Til forskjell fra de andre episodene jeg har nevnt, var jeg her alene med en mann som sikkert var fem ganger så sterk som meg. Nettopp det aspektet tror jeg aldri en mann vil kunne forstå hvordan føles. Som kvinne er vi stort sett fysisk underlegne i alle møter med menn. Hele livet mitt har jeg sett meg over skulderen når jeg går alene hjem fra byen, hatt avtaler med venninner om at vi sender melding til hverandre når vi er trygt hjemme og vurdert selvforsvarskurs bare sånn i tilfelle. Dette er en annen debatt, men alle lagene i debatten om metoo og uønsket seksuell oppmerksomhet på jobb bunner litt i nettopp dette. Som mann kan du ta meg hvis du vil. På byen. På gata. Hjemme. Og på jobb.

Poenget mitt er å vise nyansene i hva vi som journalister kan bli utsatt for av uønsket seksuell oppmerksomhet. Det er ikke verdens undergang å få uskyldige komplimenter for utseende når man er på jobb. Men det er viktig å si fra, hvis du syns det er ubehagelig. Vi må ta den jobben, og lære opp disse folka til hvordan man oppfører seg. Til det utrettelige! Det er åpenbart ingen andre som gjør det for oss.

Så kan man jo spørre seg om det er riktig at det er vi som må ta den jobben?

Teksten er først publisert hos Oppland Arbeiderblad. Republiseres med tillatelse.

Powered by Labrador CMS