Saksbehandlere frykter pressen

Forslaget til ny kommunikasjonspolitikk for staten er ute på høring med frist 1. juli. Utkastet tar blant annet sikte på å lokke fagfolk i det offentlige til større åpenhet:

Publisert Sist oppdatert

Denne artikkelen er over ti år gammel og kan derfor inneholde utdatert informasjon.

«Det er spesielt verdifullt at fagfolk deltar i den offentlige debatten på sine egne fagområder.»

Formuleringen har høstet ros blant mediefolk, mens flere ledere i statsetater under høringsrunden har vært skeptiske til at det såkalte linjeprinsippet mykes opp. Politidirektoratets kommunikasjonsdirektør Svein Holtan supplerer:

– Det er veldig viktig for oss at den som har skoene på, også er den som uttaler seg. Vi jobber daglig for å sørge for at seksjonsledere og etatssjefer ser verdien av å kommunisere via mediene.

– Du sa på høringskonferansen sist uke at mange føler frykt?

– Ja, etter min erfaring har mange fagfolk en iboende engstelse for medienes forenkling, spissing og persongrep. Vi forklarer internt at det inngår i medienes jobb å forenkle. Derfor hjelper vi den som skal uttale seg med selv å være konkret og forståelig. Et annet problem er at saksbehandlerne stort sett ikke ønsker å være del av historien, mens journalistene ofte jakter på en personvinkel.

– Skjærer det seg ofte?

– Det går oftest bra, men negative erfaringer med enkeltmedier og reportere sprer seg veldig fort. Holtan sier det forekommer at avtaler om bakgrunnssamtaler brytes, eller at tv-folk varsler et tema, bare for å overrumple med et helt annet underveis i intervjuet.

– Da blir saksbehandlere skremt og nekter å stille opp igjen. Det blir vår jobb å overbevise dem om at det er enkelttilfeller. Vi bruker mye tid på medietrening. Hvor mye tid bruker mediene på å forstå byråkratiet?

Den nye kommunikasjonspolitikken erstatter Statens informasjonspolitikk fra 1993. Holtan mener ambisjonsnivået kan bli nyttig internt i politiet, selv om det er satt utopisk høye mål uten at det følger penger. Men han synes perspektivet er litt ensidig.

– Det er knapt formulert noen mål for hva staten selv ønsker å oppnå, utover å tilrettelegge. Jeg savner ambisjoner for en kommunikasjonspolitikk som også kan bidra til holdnings- og atferdsendringer, slik at ulykker, helseskader og kriminalitet kan begrenses.

Powered by Labrador CMS